Tenkt og opplevd

Jeg har tre barn. Lise er bare såvidt passert ett år – så hun har foreløpig ikke begynt å mase for å få verken mobil eller bærbar datamaskin ennå. De to som er litt eldre derimot. Se der er tonen en annen. Sigurd (8) har stasjonær maskin på rommet sitt. Det er den maskinen jeg kjøpte på avbetalingsordning hos min forrige arbeidsgiver. Før Jens gjorde det ulønnsomt med slike ordninger. En skikkelig kraftkar av en maskin. Var det en gang i tida i hvert fall. Den synes Sigurd er kjip for han kan jo ikke bære den med seg rundt i huset. Han vil heller låne storebrors laptop – og det går greit så lenge eldstemann driver med noe annet.
I helga har et nytt univers kommet over oss i Bråtavika. Det heter Habbo – og er sikkert godt kjent for mange som har unger i en viss alder. Med mormors velsignelse og hjelp (!) har vi ett medlem på Habbo. I løpet av ett døgn har han fått tjue nye venner, tre kjærester og fire ekskjærester. De skravler, møtes, danser og kaster hverandre ut.

Jeg sjøl er på Origo, Twitter, Facebook og nettby. Men jeg er jo voksen, og har lært meg (tror jeg) hvordan jeg skal opptre for å være på den sikre sida. Men hva med unga. Har de fått nok kunnskap, blitt godt nok oppdratt, skjønt nok – til å ferdes helt alene der ute i cyberspace?

Jeg tror egentlig det. Men jeg kjenner meg faktisk tryggere når guttungen har laptopen på fanget i stua – enn når han sitter alene på rommet. Nå kan jeg i hvert fall titte bort på skjermen og se hva han gjør. Og fryde meg over at han faktisk gjør mye mer skolearbeid enn han er klar over. For å kunne chatte på nett så må han jo skrive. Det hater han i skriveboka – men nå ser jeg fingrene hans løper over tastaturet.

Fantastiske, vidunderlige internett. Må han bare huske på å få litt frisk luft innimellom også;)

Det står en liten pjokk ved sjokoladehylla. Han hopper entusiastisk opp og ned, veiver med hendene og prøver etter beste evne å få kontakt med kvinnen som satte ham til verden. Det er lettere sagt enn gjort. Hun befi nner seg midt mellom to hyller med kjøttkakesaus og rødbeter på den ene siden, og buljong og krydder på den andre.

Hun enser rett og slett ikke framtidshåpet sine paniske bevegelser. Den lille gutten sender ut en høyfrekvent lyd for å tydeliggjøre at moren bør komme i hans retning. Snarest. Til tross for alle disse desperate signalene så lider ikke gutten av noen utagerende sykdommer. Det står på ingen måte om livet. Nei da, han har bare bestemt seg for hvilke sjokolade han har lyst på. Og nå starter den tøffe kampen for å overtale den vandrende minibanken med skjørt litt lenger bak i butikken.

Du kjenner deg kanskje igjen i situasjonen? For et ukjent antall år siden var det du og jeg som sto der foran godterihylla. Vi løp dit med en gang vi kom inn i butikken, dersom ikke en liten tur innom bladhylla fristet først. Der kunne vi stå i timevis å se fra side til side. Hylle opp og hylle ned. Sjokolade og godsaker så langt øyet kunne se. Det var paradis på jord. Men medaljen hadde sin bakside. For det kostet. Fem, sju eller kanskje opp til ti kroner. Noen ganger var vi blakke som bare barn kan være, mens andre ganger hadde vi tømt sparebøssen før avreise. Men det var ikke nok. Det var aldri helt nok. Hadde du sju kroner, fikk du lyst på en godbit til ti. Hadde du først ti, ville du ha den til tolv. Det var den gylne kjøpsloven som gjaldt for oss – en alen lange. Da var det bare en mulighet, og det var å legge inn gode argumenter for å få mor eller far til å hjelpe oss med finansieringen.

Det er ofte en hårfin balansegang mellom effektiv argumentasjon og masing når man er seks-sju år, men målet helliggjorde middelet. For det spilte strengt tatt ingen rolle hvordan det hele gikk for seg så lenge vi kom ut av butikken med «godis» i hånda og et salig smil om munnen.

Tilbake til pjokken i butikken som nå begynner å nærme seg et støynivå farlig nære smertegrensa for å få morens oppmerksomhet. Det er da jeg stiller meg ved siden av han. Jeg ser fra side til side, hylle opp og hylle ned. Sjokolade og godsaker (nesten) så langt øyet kan se. Det kan virke som sjokoladeutvalget har blitt mindre
siden jeg selv var liten. Det har det selvsagt ikke. Det er sikkert dobbelt så mye å velge mellom nå som får tjue år siden. Det er nok bare jeg som har blitt eldre og mer blasert.

Jeg lar hånda gli over rekkene med godsaker. Skal jeg ta en Stratos i dag kanskje? Eller hva med stor melkesjokolade? Men hva er dette – den nye krokanrullen? Jeg plukker den opp og leser på pakningen. Pjokken ved siden av meg har blitt stille nå. Han ser på meg med store forventningsfulle øyne. Jeg dveler ved valget. Skal jeg ta den siste? Eller kanskje alle tre? Jeg nøyer meg med den siste, tar den med meg til kassa, betaler og går. Jeg kjenner blikket til den lille i ryggen. Jeg vet at han misunner meg fordi jeg kan kjøpe min
egen sjokolade helt uten å mase, trasse, skrike og vifte med hendene.

Men det skal ha vite, at jeg misunner han også. Men det skjønner han antakeligvis ikke før det er for sent.
Jeg kunne gitt alt for å leve det bekymringsfrie og ansvarsløse livet til den lille pjokken en gang innimellom. For å kunne leke hele dagen, i et liv hvor tiden ikke strekker seg lenger enn til neste dag, men hvor du skal leve for alltid. Det kan jeg ikke. Som de fleste andre voksenliv er livet mitt preget av klokkeslett, avtaler, planlegging og mer eller mindre velbegrunnede bekymringer.

Men jeg kan kjøpe sjokolade og godteri når jeg vil. Jeg kan kjøpe så mange jeg vil, og jeg kan spise dem akkurat når jeg vil. Noe skal man tross alt ha igjen for å bli voksen.

Enkelte dyr er mer glupske enn andre, akkurat som hos oss mennesker. Men da jeg hørte om den smått utrolige historien fra Thailand, ble jeg litt imponert. Å være småspist får med ett en helt ny betydning.
Dessverre gikk det nok en gang ut over en dverg. Dverger har gjennom historien blitt tullet med, hundset sett ned på. De har til og med blitt vist fram på sirkus sammen med sverdslukende kroppsbyggere og skjeggete damer.
Denne gangen var det en Thailandsk dverg, eller kortvokst som disse menneskene selv ynder å kalle det, som rett og slett ble spist levende av en Flodhest. Dette var selvsagt på et sirkus, og dvergen underholdt med hopp og sprett. Muligens også tjo og hei, men det er ikke bekreftet.
Det helt utrolige skjedde da dvergen foretok et sidelengs hopp fra en trampoline. Og på sidelinja sto den litt dovne flodhesten Hilda og ventet på sin tur til å opptre. Da dvergen kom flygende gjespet det trøtte kjempedyret, og dvergen landet inne i gapet.
Som en ren refleks, ifølge en veterinær som var til stede, svelget flodhesten og dvergen ble spist hel.
Det hører visstnok også med til historien at de rundt tusen tilskuerne som var til stede syntes dette var et helt fantastisk triks og klappet som besatt en ørliten stund. Helt til de skjønte at dette var et stunt langt på siden av det oppsatte programmet.
Jeg er den første til å innrømme at jeg synes dette er hysterisk morsomt, selv om det på en måte kan defineres som lytehumor. Men jeg har full forståelse for at dette ikke var morsomt for dvergen.
Det sto ikke i detalj hvordan dette gikk, men det gikk fram at dvergen endte sine dager i magen på flodhesten. Historien sier heller ikke noe om flodhestens videre skjebne. Men jeg går ut fra at den ble god og mett. Jeg tar det også for gitt at flodhestens annonserte sirkusnummer utgikk denne dagen.
Det slår meg også etter å ha lest denne historien, at en flodhest er ganske stor i kjeften. Til tross for at en dverg, ifølge Wikipedia, er maks 147 centimeter høy. Kortvokstheten skyldes genetiske disposisjoner, og rammer 1 av 40.000 barn. Barn som dermed vokser opp til å fortsatt være på størrelse med et barn.
En av de mest kjente dvergene her i landet er for øvrig Vidar Lehto. Han ble en slags kjendis etter å ha kysset med Mina Hadjian, blant annet kjent som P3-Mina, på Hovefestivalen for noen år siden. I motsetning til den thailandske dvergen, overlevde Lehto, og seansen ble etterpå omtalt i programmet til Mina på P3.
Etterpå gikk han krast ut mot programmet, fordi han ble omtalt som dverg.
– De burde vite bedre. Jeg liker ikke å bli kalt dverg. Det er et prinsipp. Kortvokst er det rette ordet, sa Letho til nettstedet seher.no, som tok sitt samfunnsansvar på alvor og belyste saken grundig. Lehto uttalte også:
– Dverg er litt sånn nisser og troll i Harry Potter.
Personlig er jeg litt usikker på hvilken skjebne som er verst: Å bli kalt dverg på riksdekkende radio eller at hele landet får vite at du faktisk har lekt tungesisten med Mina Hadjian.
Dverg er for øvrig også navnet på et tredjedivisjonslag for damer i innebandy. De trener visstnok på Jordal Amfi en gang i uken, og laget består av 15 damer med mye godt humør, og så vidt vi vet holder de seg langt unna flodhester.
Selv kjenner jeg en mann som kan kalles for dverg. Unnskyld; kortvokst. La oss kalle han Vetle Knøttet. Ikke fordi han heter det, men fordi det er et passende navn for en dverg. Vetle er revisor og har et svært godt humør. Ikke lukter det fot-sopp av håret hans heller, slik myten sier.
Vetle Knøttet er en utrolig dyktig revisor og en svært ettertraktet tallkunstner. Men merkelig nok tar han bare på seg oppdrag for mindre bedrifter.
Tilfeldig? Jeg tror ikke det.

Da jeg var liten var jeg ganske opptatt av å samle på ting. Jeg har ikke tatt opp temaet med mange andre, men jeg går ut ifra at dette ligger i barns natur. Mange av tingene jeg samlet på var selvsagt fullstendig blottet for verdi, utover at det hadde en stor verdi for meg å ha fl est mulig av dem.

Av de mer «vanlige» samobjektene hadde jeg frimerker, fotballkort og mynter. Mange kan vel innrømme at de har samlet på det samme en eller annen gang. Og kanskje de gjør det ennå. Da jeg tidligere i høst fant igjen en skoeske med servietter nedstøvet på et loft måtte jeg selvsagt spørre meg selv: hvorfor samlet jeg på servietter? Jeg ble svar skyldig, og samtidig ikke så rent lite mobbet av min bedre halvdel for å ha samlet på noe så «jentene».

For å bekrefte mistankene hennes om at jeg var en samle-snok utenom det vanlige, ga jeg henne en rask innføring i andre rariteter jeg samlet på som liten. Jeg hadde for eksempel et par bæreposer med Twist-papir. Én pose til sølvpapiret, og én til innpakningspapiret til disse små sjokoladebitene. Jeg tok papiret med meg fra familieselskaper, glattet det ut og samlet på det. Jeg samlet også en periode på Kinderegg-figurer, og ikke nok med det, jeg samlet også på de gule plasteggene som fi gurene befant seg inni.

I en periode var det ulike dyr på melkekartongene søsteren min fikk på skolen. Jeg klippet ut, limte inn i en bok og samlet. Jeg samlet også på små hotelleffekter som såper, sukkerposer (!) og fyrstikkesker med hotellets logo. Jeg samlet på fine og rare steiner, og jeg samlet på avisutklipp av Rosenborg og det norske landslaget (til mitt forsvar var begge lagene faktisk gode på den tiden).

De fleste av samlingene mine har jeg kastet. Både Twist-papiret og Kinderegg-eggene gikk på bålet en gang på 90-tallet. Jeg mener, hva skulle jeg egentlig med de tingene? Andre av samlingene har jeg stuet bort, men de bringer fram mange minner når de tilfeldigvis dukker opp i forbindelse med en eller annen ryddeaksjon.

Jeg tror mennesker er skapt for å samle. Også som voksne samler vi på alt mulig. En kikk på NRK-programmet «Tingenes tilstand» får deg raskt til å innse at det ikke fi nnes den ting som ikke er mulig å samle på. Og selv om det kan virke meningsløst for andre, så er det viktig for den som samler.

Hva samler du på?

Vi vet ikke hva det er. Men noe er det. Det butter imot både når det gjelder samhandling, kjøremønster og taktikk. Det har rett og slett blitt for mye solospill og egoisme. Alle skal være stjerner. Rå og upersonlige stjerner.
Ta den nye spissen på laget. Han sitter i en SUV tre meter over bakken og tror han behersker teknikken. Men hva med de grunnleggende ferdighetene? Han ligger tett opp i ryggen på den foran. Han dytter. Dytter. Han skal fram. Han skal spare ti sekunder på å komme gjennom Viggadalen, som han sikkert har kjørt gjennom før og derfor synes den ikke er noe spesiell i forhold til alle andre viggadaler.
Men en prat i garderoben avslører at SUV-spissen egentlig er ulykkelig. Han føler seg for liten for drakten, men ble med på det samme mønsteret som oss andre, det samme forbruksmønsteret som skulle gjøre oss lykkeligere. Er det noe rart klubben har mye gjeld? Også det er med resesjon og greier. Huff.
Der kommer han. Ute på vingen. Men han gir aldri signal til de andre når det gjelder samhandling. Men slik har det blitt med flertallet på laget. Blinklys? Hva er det? Jo, til å blinke til VENSTRE med i rundkjøring, akkurat som vi ikke alle skal den veien i en rundkjøring, hvis du ikke tviholder på engelsk kjøremønster da.
Tidligere flettet vi i midtbaneleddet, men nå har vi så stive nakker og stivt sinn at vi vrenger stridsvognen utpå i enten lavest mulig hastighet eller i blind toppfart. Hallo, spiller vi ikke alle på samme lag?
Baneforholdene er annerledes om vinteren. Vi på Østlandet har noe viktig å lære av vestlandsklubbene. De som kommer oppover trenger bedre fart enn de som kommer nedover. Derfor er det jadden stratle meg lurt av de som kommer NEDOVER å kanskje stoppe opp for de som kommer OPPOVER. Dessuten går da an å hilse med et lite nikk. Det har jo noe med å takke hverandre etter kampen å gjøre. Good sport. Jolly good sport.
Men det har sikkert med konsentrasjonstrening å gjøre. Rett og slett å tenke på at man er med i spillet, at man er på banen. Da nytter det jo ikke å taste sms, lese avisen og sminke seg samtidig. Det får spillerene gjøre i pausen.
Flere av oss på laget er også noe irriterte på de mest PR-kåte. Den fotoboksen som står sør for Gran sentrum er ikke ment for stillestående portrettfotografering, det finnes dyktige fotografer ellers i distriktet som tar glimrende lagbilder. Dessuten er det lett å pådra seg skader i en slik situasjon, for eksempel «jumpers knee».
Vi trenger derfor en ny trener. Vi trenger veiledning. Vi klarer ikke dette selv lenger. Lagmønster og taktikk er borte. Vi trenger en som får oss til å forstå at vi er på samme lag, men at vi da også må justere oss etter et spillemønster som gjør at vi alle kommer i mål – og er vinnere av kampen.
Får vi ikke en ny trener så får vi vel ta ansvaret selv. Selv om det ikke er noe som heter å ta eget ansvar lenger.

Denne uka kjørte jeg på snøføre for første gang denne vinteren. Ja, jeg skriver vinter. Det er rett og slett ikke til å komme bort fra. Og for å si det med Baltus: Jeg gremmes!
Hvis jeg skulle plukke ut tre favorittårstider, hadde nok ikke vinter vært en av dem. Selvsagt kan det være flott med vinter. Hvis du er innendørs med full fyr på peisen og vin i glasset.
Men stort sett ser jeg bare problemer med denne årstiden. Og da spesielt knyttet til dette som faller ned fra himmelen. Snøen.
På Raufoss, der jeg bor, har det en tendens til å falle ned mye. Svært mye. Og det legger seg i hauger på størrelse med Brandbukampen før du får hentet fram spaden. For å bruke en metafor som er forståelig for den jevne hadelending: Der jeg kommer fra regner vi ikke nedbør i millimeter om vinteren. Vi er mer opptatt av meter.
Heldigvis er jeg i besittelse av en snøfreser. Dessverre er det en modell fra mellomkrigstiden, som nekter å starte noe særlig mer enn to ganger i året. Beklageligvis er ikke det i løpet av vinterhalvåret. Så her må det håndmakt til. Det medfører selvsagt en vond rygg, støle armer, kalle føtter og en generell aggressiv sinnsstemning. For før du er ferdig med å måke en relativt romslig gårdsplass, har halvparten snødd igjen. Og så, når snøværet endelig har gitt seg, og plassen er ryddet, da går takraset. Dermed er det bare å fortsette måkingen. Det er i denne årstiden jeg forstår hva alkoholikere mener når de sier at de ikke klarer en hvit uke. Hva skal man da si om et hvitt halvår?
En annen ting er bilkjøring. Vi har en garasje som vi i altfor mange år bare har hatt på planleggingsstadiet. I klartekst betyr det at bilene fortsatt står utendørs om natta. Også om vinteren. Det betyr skraping av is, børsting av snø og mye hardt kroppsarbeid før du omsider kommer deg ut på vegen, som selvsagt ikke er brøytet ennå. Så er det bare å manøvrere seg forsiktig mellom snøskavlene over Lygna og håpe både bil og mann kommer helskinnet fram.
For en negativ fyr, tenker sikker du nå. Ser han ingen fordeler med vinteren? Jeg vet ikke. En skitur kan på sett og vis være fint hvis sola skinner. Men jeg har en tendens til å ende opp med ski som har mye bedre gli bakover enn framover. Og da må selv den største optimist innrømme at det blir mer slitsomt enn hyggelig.
Når jeg tenker meg om, ser jeg bare en fordel med årstiden vi nå er inne i. Det er at jeg endelig får en like vakker hage som hobbygartneren jeg har som nabo.